Imperialisme og kolonialismen

Det kan være vanskelig å skille mellom forutsetninger, drivkrefter og årsaker til Imperialismen. De henger i stor grad sammen, og kan være litt ulike i forskjellige epoker av imperialisme.

Forutsetninger

Det er vanlig å knytte forutsetningene for Imperialismen til den overlegne militære teknologien til imperiene, og ny teknologi innenfor transport, særlig maritim teknologi. Dette gjorde det mulig å legge under seg større landområder fjernt fra hjemlandet.

Drivkrefter og årsaker

Først og fremst var det økonomiske drivkrefter som lå til grunn for stormaktene sin kolonipolitikk. Ulike former for handel sto sentralt. Koloniene ga tilgang til råvarer (utbytting), billig arbeidskraft (blant annet i i form av slaver til det ble forbudt), og etter hvert også et marked for den hjemmelige industrien.

Årsaken til at kolonialismen på mange måter ble satt i system rundt 1880 var en økonomisk krise i de industrialiserte landene, betydningen av billige råvarer, arbeidskraft og nye markeder ble enda større. Dette fant en i koloniene.

Makt og ære

Det var også andre drivkrefter og årsaker enn de økonomiske. Kolonier ga makt og ære, og kampene om kolonier bar ofte preg av å være en strategisk geopolitisk maktkamp mellom stormaktene.

Nasjonal prestisje, nasjonsbygging og nasjonale ambisjoner var også viktige drivkrefter. Kolonimaktene ønsket å fremstå som stormakter. Det var viktig å leve opp til en slik status, både ovenfor andre land og i forhold til sine egne innbyggere. Slik at de kunne være stolte og fornøyd med landet sitt (og lederne) og kreve respekt fra andre nasjoner. Kolonier ga stormaktene innflytelse på internasjonal- politikk og økonomi, og bidro til å spre landets kultur og siviliasjon.

Særlig i England snakket en også om plikten å spre sivilisasjon og kristendom til såkalte tilbakeliggende områder.

Konsekvenser

En viktig konsekvens ble økonomisk vekst i de industrialiserte landene på bekostning av koloniene.
Koloniene var først og fremst råvare leverandør til kolonimaktene, slik ble det også etter frigjøringen av koloniene.

Kolonimaktene utviklet i liten grad infrastruktur, industri, utdanningssystemer og demokrati eller nasjonalenhet innenfor grensen til koloniene. Riktig nok bygde de for eksempel jernbane, men det var mest etter egne behov. Det illustreres godt med å se på et eldre jernbanekart for Afrika. Linjene strekker seg først og fremst fra havnene og inn i landet. Slik kunne en hente ut råvarer eller bringe inn forsyninger og varer fra hjemlandet. De ble ikke bygget for å skape kontakt mellom befolkningsentrene i Afrika og danne et felles afrikansk marked.

Dette har ført til at mange av de tidligere koloniene har hatt vanskelig for å konkurrere på et fritt marked med industrialiserte land, også etter frigjøringen. De tidligere koloniene solgte råvarer til i-landene, og kjøpte ferdigprodukter, (internasjonal arbeidsdeling). De ble dratt inn i et internasjonalt økonomisk system de ikke hadde forutsetninger for å konkurrere i.

Mange av landene fikk etter frigjøringen et politisk styresett som ikke har fremmet økonomisk og sosial utvikling, og forholdene lå dårlig til rette for demokratisering. Noen av disse problemene kan delvis forklares i deres koloniale fortid.

Men det var ikke bare politiske og økonomiske konsekvenser. Språk, kultur, sosialorganisering, offentlig administrasjon; på de fleste områder satte kolonimaktene sine spor i koloniene