Georgia - Stat, makt og ytringsfrihet

Georgia - Stat, territorium og etnisitet

I 1991 ble Georgia en selvstendig stat etter oppløsningen av Sovjetunionen. De første 17 årene for den selvstendige staten har ikke vært rosenrød. Det største problemet er at innenfor det nye statsterritoriet var mange grupper med nasjonale aspirasjoner. Dette ga seg fort utrykk i voldelig opposisjon, særlig i Sør-Ossetia og Abkhasia. Det brøt ut blodige borgerkriger.

Fra 1994 har det vært fredsbevarende styrker fra Russland i de nå to autonome regionene. Nåværende president Saakasjvili har understreket at arbeidet med å gjenopprette den Georgiske staten sitt herredømme over utbryter regionene har høy prioritet. Forhåpentligvis vil forsøkene gå gjennom forhandlinger.

Kampen om sentralmakten

Det nye landet hadde ingen demokratiske- institusjoner og kultur. Noen hevder at lakmustesten på et etablert og fungerende demokrati er landets første fredlige maktskifte etter et demokratisk valg. I løpet av 17 år har ikke Georgia bestått testen. I 1993 overtok Sjevardnadse makten etter at den første presidenten, Gamasakhurdia, døde under mistenkelige omstendigheter. Misnøyen med Sjervardnadse ble snart stor, særlig fordi landet var preget av ekstrem korrupsjon. Valgene var preget av juks og uregelmessigheter. Høsten 2003 oppstod det omfattende demonstrasjoner, og Sjervardnadse ble tvunget til å gå av.

Regimeskiftet fikk navnet Roserevolusjonen, men med Saakasjvili som ny president var det mer snakk om et generasjonsskifte enn en revolusjon. Saakasjvili har beholdt makten gjennom flere valg siden 2003. Opposisjonen mener at det er ingen reel valgkamp, og at fusk og uregelmessigheter fremdeles er en del av valg prosessen.

Ytringsfrihet

Offisielt forsvarer konstitusjonen i Georgia ytringsfrihet. Men det er rapportert om flere hendelser hvor opposisjonelle journalister har mottatt trusler og blitt banket opp. Sendinger på private TV-stasjoner er blitt stoppet, og en opposisjonell TV-kanal er blitt stengt . Demonstranter har fått brutal behandling av politiet. For mange sittende regjeringer er det lettere å kontrollere en valgprosses enn demonstrasjoner og en opposisjonell presse.