Urettferdighandel

1) Råvarer

Landene i sør, og særlig Afrika og Latin-Amerika eksporterer i stor grad råvarer. I forhold til foredlede produkt har råvareprisen sunket med ca 50% siden 1960. Den nye prioritering av produksjon for eksport i motsetning til eget forbruk bidrar til fall i prisen på f.eks. kaffe. Svikt i import inntekter fører til at landet må produsere enda mer for å få utenlandsk valuta til å importere nødvendige varer. Selv om en bananrepublikk effektiviserer produksjonen og kan tilby en masse bananer på markedet, er det vanskelig å få folk til å spise flere bananer. Dermed faller prisen på det internasjonale markedet.
Mange U-land er avhengig av en eller to sentrale eksportvarer, og har få alternativer når prisene på en vare faller. Fallet i råvareprisene betyr at råvareprodusenter må arbeide og investere mer for å kunne bytte til seg de samme varene som tidligere. Dette er noe av bakgrunnen når man snakker om ulikt bytte, en urettferdig handel.

2) Makt

Ulike aktører, om det er land, internasjonale selskaper eller interessegrupper, har svært ulik innflytelse og spillerom på markedet og arenaen hvor beslutninger om rammebetingelser for den internasjonale handel blir tatt. En står langt sterkere med penger, informasjon og kontakter enn uten i spillet om handelsregler og markedsandeler.

3) Kapital

Manglende kapital bidrar bl.a. til at ressursfattige produsenter i stor grad er avhengig av importører sin interesse for varen, å drive internasjonal salgs og markedsføringsvirksomhet krever at en besitter kapital til å investere i denne delen av salgsprosessen.

4) Toll og subsidier

Prinsipper om frihandel skulle tilsi direkte markedsadgang i vesten for land i sør, men ofte blir u-landene stengt ute på vareområder de er konkurranse dyktige. I-landene opererer med tiltak for å beskyttet sine konkurranse utsatte næringer med subsidier og ulike former for handelsbarrierer (Se boks 1). Samtidig har U-land lenge blitt tvunget til å åpne sin egen økonomi med lave tollsatser for bl.a. å motta lån fra IMF. Fra det internasjonale finansmiljøet blir de gjerne møtt med argumentasjon om at proteksjonistiske tiltak på lang sikt hindrer vekst i den nasjonale økonomien.

5) Informasjon

Kunnskap, kompetanse, informasjon og tilgang til teknologi er viktig for drive mest mulig effektivt og konkurrere på det internasjonale markedet. De velstående aktører besitter eller kan kjøpe seg slike konkurranse fortrinn. Kompetanse og oversikt over markedet bidrar også til at mellomledd mellom et produkt fra utviklingsland, og varen som selges i f.eks. Norge, kan posisjonere seg bedre i markedet. Det gir ofte mulighet til å ta en større andel av avansen eller fortjenesten. Bortimot 25 millioner kaffebønder i verden opplever nå en krise som truer eksistensgrunnlaget deres, men transnasjonalselskaper som Nestle har store overskudd på sin handel med kaffe.

6) Infrastruktur

Infrastrukturen i u-land er dårlig utbygd. Landenes konkurranse fortrinn er i mange tilfeller lavkostnadsproduksjon. De har tilgang til rimelige råvarer , billig arbeidskraft, gjerne lave skatter og avgifter og manglende regulering for både arbeidsmiljø og det økologiske miljøet. Mange peker på at den internasjonale konkurransen med ensidig fokus på profitt til de som investerer kapital fører til et kappløp mot bunnen for fattige land. En bunn med dårlige arbeidsforhold, lave lønninger og lite penger som legges igjen til fellesskapet og utbygging av offentlige tjenester, inkludert infrastruktur og utdanning. Dermed svekkes konkurranse evnen til de som taper i kappløpet på lang sikt. Noen land derimot, særlig i Sørøst Asia, ser ut til å kunne løpe fra bunnen.

7) Kostnader og arbeidskraft

Høye lønnsutgifter og kostnader gjør det vanskelig å konkurrere med land som har helt andre lønnsutgifter og et mye lavere generelt kostnadsnivå. Denne konkurranse fordelen er den viktigste drivkraften for de nye vekst økonomiene i land som Kina, India og Brasil. (artikkel om streik i kina).